Har du alltid lurt på hva Telemarkskjøring, ofte bare omtalt som «Telemark», egentlig er? Da er du sannsynligvis ikke alene, for Telemark er en litt annerledes kombinasjon som henter inspirasjon fra både langrenn og alpint. Dessuten har denne disiplinen selvfølgelig sin opprinnelse i området Telemark – noe som kanskje også gjør den enda mer interessant for nordmenn.

Bakgrunn og grunnleggende begreper

Telemarkskjøring er enkelt forklart en skiteknikk som minner mye om alpine grener, men med mer fleksibilitet takket være at hælen ikke sitter fast i skien som på tradisjonelle slalåmski. Det legger til rette for en såkalt telemarksving der tyngden plasseres på den ytre ski, den føres dessuten noe fremover. Det medfører at den indre ski kommer i en plogstilling. Dessuten bøyes knærne slik at hælen løftes fra skien.

I tillegg inneholder Telemarkskjøring hopp og andre momenter i konkurransesammenheng. I storslalåm er det for eksempel nødvendig å kombinere både kjøring gjennom porter og et 15-20 meter langt hopp, som dessuten skal avsluttes med et spesielt telemarknedslag.

Historien til Telemarkskjøring kan spores tilbake til omtrent 1868, da nordmannen Sondre Norheim eksperimenterte med forskjellige skiteknikker, ski og bindinger. Allerede på 1800-tallet var Telemark en kombinasjon av langrenn, slalåm og hopp.

Stort oppsving på 70- og 80-tallet – og så en real nedtur

Telemarkskjøring ble oppdaget på ny av amerikanske skikjørere i begynnelsen av 1970-tallet. Denne utviklingen påvirket også Norge, der salget av Telemarkutstyr nådde en topp ved midten av 90-tallet. Som mest ble det solgt omtrent 250 000 telemarksbindinger per år fra Rottefella, som er den største produsenten av utstyr til Telemarkskjøring.

I perioden etter 1995 har utviklingen dessverre ikke sett like lys ut for Telemarkskjøring, Rottefella rapporterer at hele 90 % av salget har forsvunnet, slik at det bare selges omtrent 25 000 telemarksbindinger per år på verdensbasis. Det betyr også at Telemarkskjøring på ingen måte er noen breddeidrett. Noen spekulerer i at det er såkalt randonee, som har noen fellestrekk med Telemarkskjøring når det gjelder å kombinere alpinkjøring med frikjøring og langrenn eller gåing, som kan ha bidratt til denne utviklingen.

Telemarkskjøring som konkurranseform

De aller fleste driver selvfølgelig med Telemarkskjøring for moros skyld, men det finnes også organisert konkurransekjøring. Opprinnelig var Telemarkskjøring organisert i International Telemark Federation (ITF), men fra 1995 er grenen organisert gjennom FIS, nærmere bestemt Federation International de Ski Telemark committee (FIS).

Den første norgescupen i Telemarkskjøring ble arrangert i 1984. Dessuten har det blitt arrangert både norgesmesterskap og verdensmesterskap siden henholdsvis 1994 og 1995, det vil si omtrent samtidig som Telemarkskjøring ble en del av både FIS og Norges Skiforbund. I dag er øvelsene i mesterskap klassisk og storslalåm:

• Klassisk kjøres i en løype som skal være 1500-2400 meter lang, samtidig som høydeforskjellen er 300-500 meter. Løypa er delt inn i en storslalåmdel som er 800-1000 meter, og en såkalt supertelemarkdel som er 450-950 meter, og dessuten en langrennsdel som er 250-450 meter. I tillegg kommer elementer som hopp, orgeltramp, kulekjøring og 360-graders sving.
• Storslalåm er en kortere øvelse med to omganger i en løype som er 600-1200 meter lang, og der høydeforskjellen skal være mellom 250 og 450 meter. Her finnes det også et hopp, som skal være 15-20 meter langt. Det må avsluttes med et spesielt nedslag, ellers straffes utøveren med tidstillegg.

Utover disse to hovedformene, finnes det også andre øvelser som klassisk sprint og parallellslalåm – der to utøvere kjører ved siden av hverandre i to parallelle løyper. I tillegg arrangeres det også såkalte Fjelltelemarksrenn. Som navnet sier noe om foregår disse i åpent fjelterreng, med bare noen få porter underveis. Flere slike renn, som for eksempel Galdhøpigrennet, Tinderittet og Alperittet, arrangeres i Norge.